Dikt

Under måneskinnets regn av sølv

Ble det født en liten møll

I hjertet av et tornekratt

I sommerfuglenes skog, en natt

Den håpefulle lille sjel

Skulle skjebnen snart forandre

Den var ikke vakker, ikke hel

Den var ikke som de andre

Purpur, rødt og himmeblått

Det svøp den bar var askegrått

Sommerfuglene var kledt i gull

Møllens drakt var sne og muld

Dens ytre vakte en dyp forakt

"Vi er bedre enn deg, la det være sagt!

Heslig og fælt er ditt vingestøv

Du er høst, du er død, du er vissent løv!"

"Soldugget er vårt - du er for stygg!

Du må drikke av stjernebrygg!

Fly under månen, fly under sølv!

"For ut i natten forviser man møll

Forstå det du, eller den som kan

Slik er det for møll, slik er det for mann

Tåpene ler, ignorantene snakker

Og livet gir mer til den som er vakker

Et tungt lodd å bære, det er visst

Alltid i livet kom møllen sist

Sjelden snakket noen til den lille

Skjønt, mye ble jo sagt - i det stille

Men så fikk den høre en midtsommerkveld;

"Det finnes jo andre møll som deg selv!

Se lyset som skimrer i det fjerne

de holder til på en vakker stjerne!

"Den lille møllen fyltes av glede

Og tok til vingene på stedet

Etter mange tunge timer var den fremme

Endelig et sted som var hjemme

Den landet - og tok fyr med det samme

Lyset den hadde sett var en flamme!

Møllen brant opp og døde alene

Verden gir mest til dem som er pene


Lise Myhre