Diiiiiiiikt!

Det er litt rart at vi lever vi,som vokste opp i en annen tid.

Hvor alt var enkelt og gleden stor,og far var faktisk gift med mor.

Da kjærlighet var det å sette grenser,og omsorg var bedre enn en merkegenser.

Hvor pampersbleier var fremmedord,huden var robust og ingen fikk fluor.

Lykkelig forskånet fra psykologer,og passende avstand til skolens pedagoger.

Dengang var barnehagen nesten tom, og søsken oppdro den neste som kom.

Bad var særsyn og ute var doen,klærne hadde vi arvet fra noen.

Ett fjærnsyn var aldri vår barnevakt,fantasien var rik med sin skapende makt.

Vi jobbet , kan tilogmed lese og skrive,kun sju år på skolen har holdt oss i live.

Der jo litt rart , ifølge eksperter,vi burde ha store psykiske smerter.

Og hvorfor har ingen av eldre årgang,blitt "værsting" og "tægger" med narkotrang?

Vi ble ikke sivblad og bortskjemte pyser,lærte oss ansvar, fikk avsky for klyser.

Med stolthet jeg føler, at vår generasjon, har livsverdier som tilleggspensjon.

Historiens gang, ble nok ignorert, i dag er jo alt så komplisert.